I min søken etter dette svaret kom jeg over følgende artikkel:
At the very least, something we can do as clinicians is listen to the people we are working with, and while we don’t want to reinforce helplessness (which, by the way, we will do if we offer ‘solutions’ rather than simply acknowledging the situation), we can help people feel more comfortable with difficult emotions if we ourselves can be mindful and allow ourselves to ‘sit with’ those very emotions. By modelling effective communication ourselves, we can help validate and strengthen our relationship with the person, while not necessarily attempting to ‘fix’ or ‘reduce’ the distress. Then we can turn the conversation to things that are good, achieved and helping the person move on.
Anbefaler sterkt å lese hele innlegget som du finner her: Talking pain- seeking validation social interaction in pain
Innlegg
Hei igjen, jeg er like anonym som før, jeg beskytter den manuellterapeuten som krenket meg. Som sagt, bare les og slett hvis du synes så. Jeg kan bare ikke dy meg, og som pasient er det vel sånne som meg som kan bidra med mest, tror du ikke?
SvarSlettOg som pasient ønsker jeg ikke noe oppsett eller design for kommunikasjon hos terapeuten. Jeg ønsker å møte et menneske som lytter til meg, som har tillit til meg og til det jeg sier. Som fullt ut aksepterer at jeg vet best for meg. Og som ikke snikmanipulerer ut fra en antagelse om at jeg ikke vet mitt eget beste, at jeg tenker eller føler feil. Jeg ønsker innspill, gjerne biologiske forklaringer, spørsmål og forslag som det står meg fritt å takke ja eller nei til. Jeg ønsker å bli tålt i mine smerter, mine følelser, mine mørke og lyse tanker. Ikke fordi terapeuten etterpå skal slippe til med sine "tankekorreksjoner". Kort sagt, et anerkjennende og respektfullt medmenneske.
Takk for kommentar, igjen :)
SvarSlettDet du skisserer du ønsker er, etter min mening, også et "design" på en behandlingstime. En ny pasient som booker time til meg ønsker som regel en vurdering av et eller annet relatert til muskel/skjellett. Kommunikasjonen starter fra pasienten blir hentet på venterommet og slutter når pasienten forlater rommet. Med "design" mener jeg at signalene du gir skal jeg kunne plukke opp slik at jeg klarer å "treffe deg" der du er. Du gir en fin beskrivelse av hva du ønsker/forventer, og er min "design" på første møte med feks deg da riktig, da klarer jeg å plukke opp dette og timen kan bli mer vellykket enn om jeg ikke gjør det (ikke misforstå, jeg driver ikke pasientfisking nå :))
Innlegget jeg linker til omtaler en artikkel om dette som jeg mener er god, og som jeg kan ta med meg videre for å bli en bedre kliniker. Leser du artikkelen så tror jeg du vil synes den er både fornuftig og bra utifra det du har skissert så langt.
Hilsen, Vegard
Du skriver:
SvarSlett"Jeg ønsker innspill, gjerne biologiske forklaringer, spørsmål og forslag som det står meg fritt å takke ja eller nei til."
Dette er supert. Slik er det det skal være.
Svar fra anonym igjen. Jeg tenker at design eller oppsett lett kan låse deg. Etter min mening trengs en åpenhet for pasienten som ikke kan finnes i noe skjema eller design. Det handler altså om grunnleggende holdninger dette her. Og også mot til å møte andres smerte.
SvarSlettDenne typen kompetanse kan ikke læres i en bok, den må jobbes kontinuerlig med gjennom hele yrkeslivet. Her blir man aldri utlært, tvert imot blir man mer og mer ydmyk.
Har ikke så mye å kommentere her, men tror ikke vi er så uenig når det gjelder dette. Kanskje er ordbruken litt uklar fra min side.
SvarSlettJeg lar artikkelen svare for seg :)
Mvh,
Vegard
Så vidt jeg forstår så er det dette du på sett og vis etterlyser (?):
SvarSlett"At the very least, something we can do as clinicians is listen to the people we are working with, and while we don’t want to reinforce helplessness (which, by the way, we will do if we offer ‘solutions’ rather than simply acknowledging the situation), we can help people feel more comfortable with difficult emotions if we ourselves can be mindful and allow ourselves to ‘sit with’ those very emotions. "
Ja og nei, er vel svaret på ditt innlegg fra meg. Jeg opplever vel at kommunikasjon og relasjon, som jeg mener er et vel så brukbart begrep, er mer komplisert enn som så. Mange som søker hjelp for smerter er i sårbare livssituasjoner. Da er det ikke alltid så lett å ta vare på seg selv i relasjonen. Jeg tenker at terapeuten skal være veldig varsom i sine tolkninger av pasienten. Han bør nok sjekke ut både en og to ganger at han er på samme sted som pasienten.
SvarSlettJeg for min del var så satt ut i det behandlingsrommet at jeg bare lot terapeuten snakke i vei, mens jeg hadde min fulle hyre med å klare å være der, så ubehagelig var det. Jeg håpet at hans manipulasjon skulle gi smertelindring, men det var tvert imot. Og det virket som han trodde jeg hadde tillatt han å bry seg med min psyke, noe jeg overhode ikke hadde blitt spurt om, og som jeg aldri ville ha sagt ja til.
Jeg har lest artikkelen du hadde link til. Jeg tror også at det er noe med språket her som kan forvirre, men som også kan avdekke underliggende premisser som kan være svært ulike. Jeg anser allikevel artikkelen som et hederlig forsøk på å nærme seg dette tema. Så jeg er ikke direkte uenig, men jeg tror det er mer komplisert enn som så. Det er sårbare mennesker terapeutene har med å gjøre.