Som jeg har skrevet endel om før liker jeg godt bloggen
healthskills.wordpress.com og jeg har fått tillatelse til å oversette deler av posten '10 things you really oughta know about chronic pain'. Så here we go....
1.
Smerte er en biopsykososial opplevelse. Definisjonen av smerte er en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse assosiert med faktisk eller potensiell vevsskade, eller beskrevet i forhold til slik skade. Smerte kan ikke deles opp i bio - psyko - sosial. Alle elementene vil alltid være til stede under smerte - uten en av de - er det ingen smerte.
2.
Nevrobiologien i smerte involverer hele kroppen. Man kan begynne i periferien og jobbe seg innover, men kanskje burde vi begynne fra hjernen og jobbe oss utover. Særlig fokusere på funksjonene i hjernen som beskytter oss. For hvert inngående nervesignal er det 600 utgående, så å utelukke hjernen når man prøver å forstå smerte - vil være håpløst.
3.
Det er forskjell på akutt og kronisk smerte - men hvor grensen går er uklar. Det kan være at tidsaspektet ikke er den beste måten å skille de på. Måten å behandle de på ender for begge gjerne ved "bruk kroppen så naturlig som mulig".
4.
Å IKKE bevege seg og gjøre ting som normalt er fienden til bedring - men man kan ikke gjøre ting på samme måte som før man fikk de kroniske smertene. 'Normalt' kan feks bety å gradvis øke aktivitetsnivået, og vanligvis innebærer det å jobbe hardt med tanker og følelser samt interaksjonen med andre mennesker samtidig med det økte aktivitetsnivået. Det er gjerne dette ulike terapeuter, helsepersonell mener når de sier - 'Beklager, det er ikke noe jeg kan gjøre for deg, det beste du kan gjøre er å lære deg å leve med det'. 'Å lære deg å leve med det' betyr ikke å 'gå tilbake til slik man brukte å være og late som om smertene ikke er der'. Det betyr å forsøke å se seg selv, og hva man gjør, på en annen måte og kommunisere dette med de man har rundt seg. Dette er ikke lett.
5.
Biomekanisk og organisatorisk ergonomi har ikke noe å si for forebygging eller rehabilitering av korsryggsmerter. Den 'perfekte' stolen eller 'perfekt løfteteknikk' endrer ikke det faktum at mennesket får vondt i ryggen.
6.
Angst og helserelatert angst til smerter, særlig angst som leder til at man unngår å gjøre ting fordi det kan føre til smerter - helsepersonell som jobber med pasienter i smerter bør vite om angst og hvordan angst kan blomstre til 'komplett unvikelsesatferd'. Det er ikke angsten som er problemet - man kan være veldig redd for noe, men likevel gjennomføre det, og angsten reduseres dersom man fortsetter med det. Det er det å
unngå aktiviteter på grunn av angsten som er problemet. Ved å ikke å prøve ut/ teste aktiviteter og etterhvert mestre de, kan angsten bli værende og utvikle seg i negativ retning.
7.
Det at man oppsøker hjelp eller behandling for nedsatt funksjon, engstelse og smerter betyr nødvendigvis ikke at personen sin smerte er sterkere enn en annen sin smerte. Det å søke etter behandling er ikke enkelt, og det handler ikke alltid om hvor vondt det er. Det handler ofte om en usikkerhet / engstelse / bekymring knyttet til årsaken til smertene, (Er det kreft? Blir jeg sykmeldt nå? Må jeg opereres?) det kan handle om at fastlegen trenger fylle ut et eller annet skjema, eller det kan være for å stoppe andres bekymring. Meningen med dette er at å fokusere på smertene alene kan føre til tiltak som fokuseres mot smerteintensitet heller enn tiltak rettet mot funksjonsnedsettelsen og engstelsen.
8.
Gradert (re)aktivitet, gradert desensitisering og gradert eksponering er ikke det samme. Gradert aktivitet er det å gradvis øke aktivitetsnivået med konkrete delmål på veien, gi personen mye positiv stimulering og motivasjon idet de når målene og klarer å opprettholde de. Gradert desensitisering er det å gradvis øke den sensoriske inngående signaliseringen til et område mens nervesystemet tilpasser og rekalibrerer 'basispunktet' for smerten - denne tilnærmingen er vanlig ved rehabilitering av brannskader. Gradert eksponering er ut bygge opp et hierarki over fryktede aktiviteter/situasjoner, for så å hjelpe personen med å møte disse situasjonene slik at man til sist kan avkrefte hypotesen om at situasjonen vil ende i en eller annen katastrofe. Gradert eksponering er den behandlingen som klinikere innen smerterehabilitering har 'lånt' fra psykologien og behandlingen av fobier.
9.
Pacing betyr ikke å gjøre mindre slik at man unngår å trigge et tilbakefall. Med pacing menes det å jobbe/trene til et nivå som man enkelt kan mestre på en 'god dag', og som krever litt ekstra innsats å klare på en 'dårlig dag' (ikke gjøre mer på en 'god dag' og ikke gjøre mindre på en 'dårlig dag').
Nivået skal gradvis økes samtidig som hjernen tilpasser seg nye stimuli.
10.
Psykososiale gule flagg er faktorer som er assosiert med kronisk nedsatt funksjon relatert til det å ha kronisk smerte. De er ikke malingering, heller ikke et tegn på en som 'mestrer dårlig', de er ikke psykiatriske, og de trenger ikke alltid bli behandlet av en psykolog. De finnes til enhver tid hos oss alle i ulik grad. Det er kombinasjonen av, eller graden de påvirker vår funksjon på som er det reelle problemet med kronisk smerte. Mennesker med vedvarende smerter har gjerne ikke veldig høy intensitet på smertene - men de har alvorlige problemer relatert til funksjonsnedsettelse i hverdagen - begrensninger som kommer på grunn av smertene. Og det er begrensningene i hverdagen som fører til at folk slutter å gjøre ting, har dårligere humør, ikke så gode relasjoner, problemer med å leve livet slik man ønsker å leve det. Kanskje skulle vår fokus ledes vekk fra smertene og heller over på hva personen kan eller ikke kan gjøre.
Les den hele originale posten her...